Oppdag skjønnheten i Oman

har vært nummer 1 på min liste over ønsker siden jeg startet denne turen. Ingen andre steder fortryllet meg som dette mystiske landet i den sørøstlige delen av Arabia, og likevel visste jeg bare om det fra bøker. 

Jeg hadde lest at det var ulikt resten av Midtøsten: grønt og frodig, et land med slott, fjell og havner, ryktet om å være fødestedet til Sinbad Sjøfareren og hjem til et maritimt imperium som en gang strakte seg fra Øst-Afrika over Det indiske hav. Men hvordan ville det være i dag? 

Flyet vårt landet i hovedstaden Muscat, en havneby som var omringet av murer frem til 1970-tallet, men som i dag er fylt med trafikk det meste av dagen. Vi brukte tre timer på å kjøre fra flyplassen til hotellet vårt. Ikke den beste førsteinntrykket! 

Al Husn Hotel

Heldigvis mer enn kompenserte Al Husn Hotel for det. Ligger 20 kilometer øst for byen på en avsidesliggende øy i Omangulfen, er eiendommen designet som en tradisjonell omansk festning og dekorert i den fineste av arabisk luksus. Mottatt med appelsinfylte dadler og kardemomme-krydret kaffe, sank vi inn i omgivelsene våre og tilbrakte en dag med å slappe av på stranden. 

Timeplanen vår tok raskt fart etter det. Dagen etter hastet vi over byen for et radiointervju med DJ Chris Fisher fra 104.8 the Merge for å snakke om BBB-turen og planene våre for Oman – å utforske de tre distinkte regionene av fjellene, ørkenen og kysten.

Muscat og Muttrah

Først satte vi kursen mot den gamle havnen i Muscat. Selv om mye av byen er preget av forstadsutvikling, legemliggjør den gamle byen den fortryllende arabiske havnebyen jeg hadde sett for meg. Mens vi gikk langs cornichen, så vi trepirater som fløt offshore, siksakkende smug klemt mellom skrå klipper, røk av røkelse som svevde fra souken opp mot runde, kransekronede utkikkstårn som paraderte over havnen. 

Road Trip til Hajjar-fjellene

Denne scenen gjorde oss bare mer ivrige etter å dykke dypere inn i Oman. Dagen etter møtte vi to expats: hollandskfødte omanske Ingmar og Al, en nyankommet fra Storbritannia. De fire av oss pakket oss inn i en 4x4 og satte kursen sørover mot Hajjar-fjellene, kanskje Omans mest distinkte trekk. De reiser seg bratt fra Sahara og gir landskapet en følelse av varighet som kontrasterer med de skiftende sandene i ørkenen. Toppene deres er bratte; dalene er godformede, og i foldene deres finnes det frodige oaser og små landsbyer. 

Overfloden av grønt i et så tørt klima betyr bare én ting: vann, den mest verdifulle ressursen i ørkenen. For hundrevis av år siden utviklet omanske folk falaj, i hovedsak et langt akvadukt som transporterer vann fra fjellkilder til slettene nedenfor, noe som gjør det mulig å irrigere åkre og opprettholde store befolkninger. Vi besøkte en slik landsby, Al Himri, som stort sett besto av leirhus og dadelpalmplantasjer. 

I løpet av uken ville vi også besøke en rekke wadi, de smale, vannfylte kløftene som en gang fungerte som rasteplasser for tørste beduiner og i dag gir flotte badeplasser. Fra den 1,5 km lange Slangekløften til det enorme Wadi Shab, var vi aldri langt fra løftet om et forfriskende svømmetur.

Wahiba Sands

Det meste av Oman er tørt og arid. Oman inneholder en liten del av Den tomme kvartal, kjent som den mest øde strekningen av ørken i Arabia. Et av våre virkelige ønsker er å ri på kamel over dette området. Dessverre tillot ikke vårt ukelange opphold tid for en slik satsing, så vi gikk på kompromiss med en overnattingstur til et ørkenleir i de nærliggende Wahiba Sands. 

Etter en rolig natt under stjernene, vekket eieren Humayid oss med en overraskelse: det var den toårige feiringen av Eid, en viktig muslimsk høytid som i hovedsak omfatter å ofre en geit til Allah. Selv om vi er for bleike til å se kulminasjonen av festivalen, mente vi at det å se folk kjøpe og selge geitene ville gi noen interessante kulturelle innsikter.

Eid Souq

Vi ankom markedet Al Mintrib akkurat i det opprøret i markedet nådde sitt høydepunkt. Prisene var lave i år takket være rikelige regn og et overflod av fete geiter. Vi vandret gjennom markedet og så penger og husdyr bytte hender, barn som løp og lo mens fedrene drev forretninger og de tildekkede mødrene så over deres nye eiendom. Da geitene ble lastet inn i pickup-biler, gikk vi dypere inn i markedet og endret fokuset vårt til menneskene vi kom over. 

Portretter, alle ville ha oss til å ta portretter. Vi ble bombardert av unge omanske gutter kledd i mokka-fargede dishdashaer, hodene deres innpakket i røde og hvite keffiyehs. De nærmet seg oss i grupper, sto foran kameraene våre med smiløse ansikter og stirret inn i dybden av linsene våre. Så løp de bort og skrek og sprøytet bokser med kunstig snø opp i luften. 

Innenfor souk så vi ansikter som så ut som om de kom fra en eventyrbok fra to århundrer tilbake. Gamle menn med tykke skjegg, rynkete ansikter og elegante turbans, lente på riflene sine mens de sippte kaffe på gulvet i souk, med den ene hånden rolig hvilende på håndtakene til sine khanjars. 

Vi dro to timer senere, kameraene våre fulle av bilder som vil fortsette å fortrylle oss i mange år fremover. Opplevelsen gjorde den perfekte høydepunktet på turen vår, en påminnelse om hvor mange livsveier som forblir ukjente for oss, til tross for vår stadig økende reiseerfaring.

Veien ledet oss tilbake til Muscat for å slappe av på Sifaway Boutique Hotel, nyte litt omansk sol mens vi samlet videoene våre, skrev disse bloggene og drømte om fremtidige reiser over regionen. Kanskje krysse Den tomme kvartal med kamelkaravane? Kanskje seile med en dhow til Zanzibar? Alex og jeg snakket om mulighetene hele veien til flyplassen, drømte mens vi satte kursen mot Afrika.

Vil du følge med på Alex og Markos reisehistorier? Følg med på bloggen og lytt til BBBtv…